Ønsker du personlig oppfølging over nett?
16/03/2020
Hvorfor strukturert trening er nøkkelen til suksess
21/03/2020
Vis alle

Vår beste venn og verste fiende

Fra starten av vil jeg bare si at denne artikkelen nok kommer til å treffe noen. Blir du støtt eller lignende av denne artikkelen så er du akkurat riktig målgruppe. Det er litt av poenget, jeg vil få deg til å tenke og reflektere over hva du gjør og hvorfor du gjør det.

Det meste vi gjør i hverdagen skjer på autopilot. Mange av tankene vi har og mange av handlingene vi gjør er inngrodd i oss. Iblant er det på grunn av oppveksten vår, noe vi bare har snappet opp og som har blitt en del av trosystemet vårt eller kanskje fra erfaringer vi eller andre har gjort. ( Type ” det funker for meg” ). Eller rett og slett av den banale grunnen at ” det alltid har vært sånn”.

Måten vi handler på kan også komme av at vi har det dårlig med oss selv. Vi tør ikke stoppe opp å tenke fordi vi må innrømme at noe er “feil”. Det er aldri gøy….

Kanskje du har blitt opplært fra barndommen av at du skal spise frokost? Eller kanskje du er imot kunstig søtning fordi Berit har sagt til deg at det er farlig? Ofte skaper vi trosystemet for oss selv for å unngå konflikter.

Det er ofte lett å bare gjøre det vi alltid har gjort og blokke ut for nye innspill. Det vi kjenner er trygt og godt

Kanskje du alltid får kjempe dårlig samvittighet av å spise iskrem og ender opp med å binge iskrem fordi du får panikk når du gjør noe “ulovlig”. Det er jo helt på hodet av flere grunner. En, du bør ikke ha dårlig samvittighet for å kose deg iblant. To, om du mener det er dårlig for deg ø spsie iskrem hvorfor ender du opp med å spise en hel boks? Det kan komme av at du sier til deg selv ” når jeg spiser iskrem så mister jeg kontrollen”
Du prøver å unngå problemet ved å ikke spise iskrem, men til slutt så smeller det. Det er en ond sirkel der du alltid bekrefter dine egne tanker. Det hjelper ikke akkurat med å løse problemet. Det eneste vi gjør er å bekrefte tankesettet som vi har laget. Dermed ender vi ofte opp med å grave hullet dypere og dypere…

Jeg husker at jeg selv på død og liv ikke skulle trene ben. Hvorfor? Fordi jeg var klatrer og ikke trengte benstyrke. Jeg drev jo med løping og fotball og dermed var trening av ben bortkastet.

Men hva var egentlig grunnen til at jeg ikke trente ben? Jo, hva trur du? Jeg var latterlig svak. Det er aldri gøy å gjøre noe man ikke er god til.

Gud! Jeg husker første gangen jeg skulle ta ordentlig knebøy.
Her er jeg på gymmet og tar muscle up, vindusvisker, dragon flag og Dips med 50 kg ekstra også holder jeg på å bæsje på meg Etter å ha ta tatt 12 repetisjoner med knebøy, med stanga….

Men hva var grunnen til at jeg i det hele tatt begynte? Ganske enkelt, jeg slet med vonde knær og hofter. Det var jo med på igjen gjøre at jeg trente enda mindre ben. Som igjen resulterte i flere skader. En ond sirkel.

Etter at jeg blant annet hadde røket to menisker. Så jeg var inn og ut hos fysio og lege.
Dem hjalp meg å reflektere og Var ærlig med meg. Dem hjalp meg å dytte meg ut av boblen min. Bryte den onde sirkelen. Ut av trosystemet mitt.
Poenget mitt er det. Iblant må vi ha noen på utsiden som forteller oss at det vi gjør eller tenker kanskje ikke er så hensiktsmessig.

Det er veldig vanskelig å se utsiden av en boks når man sitter inni boksen. For å se utsiden av boksen og reflektere må noen vise oss hvordan det ser ut på utsiden eller noen som kaster inn en stige slik at vi kan klatre over kanten. Det er veldig vanskelig å krype ut og se over kanten helt på egenhånd. Det å klare å se over kanten og til slutt kunne se utover veggene til boksen din tar lang tid. Det er en prosess, og denne prosessen kan være utfordrende å starte på egenhånd. En annen mulighet for å komme ut av boksen sin er jo at veggene blir revet ned. Det kan være en ulykke eller en anen stor forandring. Problemet med dette er at du ofte ikke er klar enda. Selskapet starter før du har fått tatt på deg buksene og det KAN gjøre vondt verre.

Hjernen vår er vår beste venn, men også vår verste fiende. Den kan klarer å komme opp med argumenter for å rettferdiggjøre det mest idiotiske tingene. Trur du ikke på meg? Okay, la oss ta enda ett eksempel fra meg personlig.

I den verste perioden av sykdomsforløpet mitt veide jeg i underkant av 30 kg. På en høyde på 175 cm! Men jeg synes fremdeles at jeg spiste for mye, trente for lite og ikke fortjente mer. Jeg argumenterte fremdeles for at grunnen til at jeg ikke hadde fremgang på trening og ikke så bra ut var fordi jeg ikke trente hardt nok og ikke spiste sunt nok ( lite nok ). Så jeg trente enda hardere og spiste enda mindre. Dette klarte den tullete hjernen min å argumentere videre for helt til jeg måtte legges inn på sykehuset på grunn av fare hjertestans.

Tilnærmet slik så jeg ut min verste periode.

Selvfølgelig er dette et ekstremtilfelle. Jeg hadde/ har en psykisk sykdom. MiniMoritz vil aldri forsvinne fra hodet mitt, men jeg har lært å skille på den rasjonelle og logiske Moritzen og den irrasjonelle MiniMoritz.

Dette har ikke skjedd over natten. Jeg har brukt flere år og har fått utrolig mye hjelp fra utsiden til å reflektere og finne løsninger som funker for meg. Jeg har blitt tatt med buksa nede og måtte bli konfrontert med problemene mine. Jeg gjør fremdeles ting som ikke er optimalt. Men jeg er klar over det og er ærlig på ” skavankene” mine. Vi er tross alt mennesker og ikke roboter. Vi gjør alle feil. Det er del av sjarmen med livet. En evig kamp mellom det som er logisk og rasjonelt og det litt mer irrasjonelle påfunnene vi har.

Hva vil jeg frem til? Jo, nå skal du høre: Hjernen vår er vår beste venn og vår verste fiende. Iblant må vi gå dypt inn i oss selv for å reflektere over om det vi gjør er hensiktsmessig. Her kan det være lurt å få hjelp utenfra siden vi selv ikke klarer å se hva som er “feil”.

Det å forandre på noe er skummelt, det er vanskelig å stille seg kritisk til det man gjør og tenker. Men hvorfor er det så skummelt? I verste fall risikerer man å innse at man har hatt feil eller at man har oppført seg som en idiot. Det er en pris jeg synes det er vært å betale for å øke livskvaliteten og få et bedre liv. Desto oftere vi reflekterer over det vi gjør, fersker oss selv i destruktive tanker og handlinger og ber om hjelp desto lettere blir det.

MiniMoritz er som en skygge. Den vil alltid være der og er en del av meg. Det hjelper ikke å prøve å ignorere destruktive tanker. Vi må konfrontere oss med dem, se dem rett i øynene og jobbe med dem.

Hva har du å tape? Folk vil bare hjelpe deg. Ingen dømmer deg for å ville forbedre deg selv og omgivelsene dine. Be om hjelp. Ikke føl skam for å ønske å bli et bedre menneske. Jobb med å bli den beste versjonen av deg selv. På den måten kan du igjen hjelpe andre enda mer.

Jeg vil avslutte med noen ord som hjalp meg veldig for å kunne begynne å jobbe med meg selv
” MiniMoritz er en radiokanal. Den vil alltid være der, ha sendeplan og spille, men jeg har kontroll og vet at jeg kan bytte kanal. Istedenfor å prøve å skru ned lyden og benekte at det er en radio i rommet så aksepterer jeg at det er en radio som spiller. Jeg vier radioen oppmerksomhet og går inn for å prøve å bytte frekvens på og høre andre kanaler.”

Hilsen Moritz og MiniMoritz 😉
#værawesome ♥️

Kjenner du noen som bør lese dette? Del artikkelen med dem! Hjelp dem med å starte prosessen!

Dersom du fikk noe ut av denne artikkelen setter jeg pris på tilbakemeldinger.

Send meg gjerne en melding om du ønsker å ta en prat♥️

Følg meg gjerne også på Instagram:

https://www.instagram.com/mini_morimi/